Da vi oppdaget at den andre Hyundaien hadde motorhavari, startet søket
etter en DELEBIL. Det var ikke lett, for de fleste Sonata'ene kostet
fra 15.000 og oppover, og - for å være helt ærlig
- en delebil kan ikke koste så mye når man skal kaste
den liksom...
Plutselig dukket den opp - den lille blå. Den sto i Odalen -
bare en melkeskvett unna - og jeg pruta over sms med hun som hadde
den fra 12.000 og ned til 8.000. Det var bare å komme å
hente. Det var jo noen småting da... Dører som ikke gikk
an å åpne... Elheiser-knapper som hadde falt av... Bakluke
som ikke lot seg åpne... Ja, i det hele tatt - en perfekt delebil.
En mørk og stormfull aften sent i november dro vi til Odalen
og skulle kjøpe. Det var da ikke mye å tenke på,
så vi slo til - vi skulle jo bare bruke den som delebil!!! Turen
hjem var jo interessant... Det var ikke lett å overhøre
nøkkelalarmen som DINGET alle milene fra Odalen og hjem...
Og - det satt en kassettspiller i bilen. Jeg fikk jo helt kula når
jeg satte den på. Ut strømmet "smektende" toner
fra "Josteins" - et religiøst dansebandorkester!!!
Herre Gud. Jeg er ikke mye religiøs, men det var faktisk bedre
enn å høre på DING DING DING DING DING hele veien
hjem!
Vel hjemme kom dagslyset og åpenbarte at bilen ikke var så
ille som vi trodde! Den var faktisk både pen og hel! Jørgen
tilbrakte noen timer med den og alle dørene ble fikset og DINGEN
ble borte. Vi tenkte at vi måtte prøve å vise den,
når det viste seg at motoren som satt i ikke var den samme motoren
som satt i den andre, og vi måtte koste på den nye foringer
i forstillingen og bærekuler bak. Ellers var den bra!
Nå er over et år gått. Ikke EN DAG har den sviktet.
Det er en god bil - pålitelig, rask og fin å kjøre.
Men - rusta kom snikende, og nå er den oppspist i kanalene.
Så - den ender sine dager som en EKTE DELEBIL skal - hos hogger'n.
|